Kategorier
Skole

Den tapte kunnskap

Utviklingen i skolen gir grunn til bekymring knyttet til de kunnskapene og ferdighetene som fortrenges i barnas møte med “kunnskapssamfunnet”.

Jeg elsket praktiske fag da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Mine beste skoleminner stammer fra sløyd, håndarbeid – og heimkunnskaptimene, som de het den gang.  

På rommet mitt hadde jeg en lampe med egendreid fot som jeg hadde laget på sløyden, og husker den spesielle følelsen hver gang jeg skrudde på lyset i lampen på kvelden. 

En jul kunne jeg gi et egensnekret møbel for å organisere sysaker i til bestemor, som så lenge hun levde hang på veggen i syrommet og praktisk organiserte trådsnellene, saksene og nåleputene. 

Biff stroganoffen vi lagde på ungdomsskolen kjenner jeg fortsatt smaken av når jeg tenker på, og levergryta, som på tross av sitt dårlige rykte er en rett jeg jeg husker som en av mine beste matopplevelser. Det samme med grønnsaksuppen med råvarer fra jordene rundt skolen, mitt første møte med scones, fløyelsgrøt og rødgrøt. 

Dette var mat som få av oss hadde blitt introdusert for hjemme, der det for det meste gikk i kneip med margarin og servelat og det som knapt kunne kalles mat fra hermetikkbokser og frysetørrede poser. Vi lærte at mat var et fag og et håndverk, og hvilken betydning råvarene har for produktet, noe som har betydd mye for hvordan mitt forhold til mat har utviklet seg. 

I håndarbeidtimene lærte vi grunnleggende teknikker for å kunne sy og strikke, og hjerteputa med “love” og “dream” skrevet med tråd symaskinen og softiser brodert på tronet på sengen min så lenge jeg bodde hjemme. Teppet av patchwork som kosedyret ble pakket inn i og de håndsydde klærne det fikk – alt dette var det Fru Eriksen som med tålmodig og kyndig hånd lærte oss. 

Alle fikk til i disse timene, og jeg husker de som et pusterom og en kilde til kreativitet, mestring og glede. Stillheten i klasserommet var en helt annen der alle satt oppslukte i hvert sitt arbeid, i motsetning til de teoretiske timene hvor streng disiplin var nødvendig. 

Etter at mine barn ble skolebarn sitter jeg igjen med inntrykket av at de praktiske fagene som gir denne typen kunnskaper ikke har så gode kår som på åtti- og nittitallet da jeg gikk på skolen. Det de forteller ser ut til å stemme med det lekse – og timeplanen viser: timevis med sitting ved pulten, knapt nok tid til friminutt og matpause og undervisning som er ren formidling, også i praktiske fag. De kommer hjem med lekser utelukkende i norsk, engelsk og matte. At de praktiske fagene har mindre plass i skolen bekreftes dessverre i  en rapport av den kjente forskeren Anne Bamford fra 2012, som viste at tiden forbeholdt kunst- og kulturfag og praktiske fag i den norske skolen, hadde falt fra 20 til 12,4 prosent i løpet av ti år. Matematikk, engelsk, norsk og kroppsøving var fagene som hadde fått mest tilleggstid, og som en direkte konsekvens av reformeringen av skolen.

Å sette sammen og lage et næringsrikt måltid, lappe en bukse med nål og tråd eller med symaskin eller håndtere et verktøy er ikke en selvfølge at  barn lærer på skolen i dag – i hvert fall ikke gjennom praktisk øving. At Kunst- og håndverksfaget ikke får prioritet i norsk skole i dagens utgave tydeliggjøres også gjennom at lærere i faget på ungdomstrinnet har mindre tid til for- og etterarbeid enn lærere i andre fag, uten at det finnes noen begrunnelser i lovverket for at det er slik. Halvparten av de som underviser i faget har ingen studiepoeng i det, noe som er langt lavere enn for  20 år siden. Det er krav om tillegg i studiepoeng for lærere i Norsk, Matematikk og Engelsk – de såkalte basisfagene- men alle lærere kan undervise i Kunst- og håndverk uten fordypning. Det sier mye om fagets status, og at de teoretiske fagene har fått en slags selvsagt rett der de praktiske fagene må klore seg fast og til stadighet rettferdiggjøres. Gjennom å definere noen fag som basisfag og andre ikke, er det i seg selv med å lage et hierarki innenfor skolefagene som forteller at noen fag er viktigere enn andre. Skoleforsker Einar Skaalvik sier om vektleggingen av det teoretiske skolen at det er en veldig farlig allmenn tendens til å gjøre skolen mer teoretisk, med større vekt på målbar kunnskap og ferdigheter. (…) Det blir mer og mer tid til målbare ferdigheter og tester. Tid til andre mål innskrenkes eller reduseres. Elevene oppfatter også at det viktigste er de ferdighetene som kommer frem i tester. 

Innholdet i skolen handler om hvilket samfunn vi vil ha, og hvilke verdier vi som samfunn ønsker å løfte frem. Skoleutviklingen signaliserer til elever, foreldre og lærere at teoretiske fag har størst verdi. Dette gir grunn til bekymring knyttet til de kunnskapene og ferdighetene som fortrenges i barnas møte med “kunnskapssamfunnet”. 

Opplæringsloven sier at skolen skal åpne dører mot verden og fremtiden for elevene. Hvor mange dører mot verden lukkes gjennom å favorisere målbare kunnskaper og ferdigheter i teoretiske fag?  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s