Kategorier
Skole

Den tapte kunnskap

Jeg elsket praktiske fag da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Mine beste skoleminner stammer fra sløyd, håndarbeid – og heimkunnskaptimene, som de het den gang.  

På rommet mitt hadde jeg en lampe med egendreid fot som jeg hadde laget på sløyden, og husker den spesielle følelsen hver gang jeg skrudde på lyset i lampen på kvelden. 

En jul kunne jeg gi et egensnekret møbel for å organisere sysaker i til bestemor, som så lenge hun levde hang på veggen i syrommet og praktisk organiserte trådsnellene, saksene og nåleputene. 

Biff stroganoffen vi lagde på ungdomsskolen kjenner jeg fortsatt smaken av når jeg tenker på, og levergryta, som på tross av sitt dårlige rykte er en rett jeg jeg husker som en av mine beste matopplevelser. Det samme med grønnsaksuppen med råvarer fra jordene rundt skolen, mitt første møte med scones, fløyelsgrøt og rødgrøt. 

Dette var mat som få av oss hadde blitt introdusert for hjemme, der det for det meste gikk i kneip med margarin og servelat og det som knapt kunne kalles mat fra hermetikkbokser og frysetørrede poser. Vi lærte at mat var et fag og et håndverk, og hvilken betydning råvarene har for produktet, noe som har betydd mye for hvordan mitt forhold til mat har utviklet seg. 

I håndarbeidtimene lærte vi grunnleggende teknikker for å kunne sy og strikke, og hjerteputa med “love” og “dream” skrevet med tråd symaskinen og softiser brodert på tronet på sengen min så lenge jeg bodde hjemme. Teppet av patchwork som kosedyret ble pakket inn i og de håndsydde klærne det fikk – alt dette var det Fru Eriksen som med tålmodig og kyndig hånd lærte oss. 

Alle fikk til i disse timene, og jeg husker de som et pusterom og en kilde til kreativitet, mestring og glede. Stillheten i klasserommet var en helt annen der alle satt oppslukte i hvert sitt arbeid, i motsetning til de teoretiske timene hvor streng disiplin var nødvendig. 

Etter at mine barn ble skolebarn sitter jeg igjen med inntrykket av at de praktiske fagene som gir denne typen kunnskaper ikke har så gode kår som på åtti- og nittitallet da jeg gikk på skolen. Det de forteller ser ut til å stemme med det lekse – og timeplanen viser: timevis med sitting ved pulten, knapt nok tid til friminutt og matpause og undervisning som er ren formidling, også i praktiske fag. De kommer hjem med lekser utelukkende i norsk, engelsk og matte. At de praktiske fagene har mindre plass i skolen bekreftes dessverre i  en rapport av den kjente forskeren Anne Bamford fra 2012, som viste at tiden forbeholdt kunst- og kulturfag og praktiske fag i den norske skolen, hadde falt fra 20 til 12,4 prosent i løpet av ti år. Matematikk, engelsk, norsk og kroppsøving var fagene som hadde fått mest tilleggstid, og som en direkte konsekvens av reformeringen av skolen.

Å sette sammen og lage et næringsrikt måltid, lappe en bukse med nål og tråd eller med symaskin eller håndtere et verktøy er ikke en selvfølge at  barn lærer på skolen i dag – i hvert fall ikke gjennom praktisk øving. At Kunst- og håndverksfaget ikke får prioritet i norsk skole i dagens utgave tydeliggjøres også gjennom at lærere i faget på ungdomstrinnet har mindre tid til for- og etterarbeid enn lærere i andre fag, uten at det finnes noen begrunnelser i lovverket for at det er slik. Halvparten av de som underviser i faget har ingen studiepoeng i det, noe som er langt lavere enn for  20 år siden. Det er krav om tillegg i studiepoeng for lærere i Norsk, Matematikk og Engelsk – de såkalte basisfagene- men alle lærere kan undervise i Kunst- og håndverk uten fordypning. Det sier mye om fagets status, og at de teoretiske fagene har fått en slags selvsagt rett der de praktiske fagene må klore seg fast og til stadighet rettferdiggjøres. Gjennom å definere noen fag som basisfag og andre ikke, er det i seg selv med å lage et hierarki innenfor skolefagene som forteller at noen fag er viktigere enn andre. Skoleforsker Einar Skaalvik sier om vektleggingen av det teoretiske skolen at det er en veldig farlig allmenn tendens til å gjøre skolen mer teoretisk, med større vekt på målbar kunnskap og ferdigheter. (…) Det blir mer og mer tid til målbare ferdigheter og tester. Tid til andre mål innskrenkes eller reduseres. Elevene oppfatter også at det viktigste er de ferdighetene som kommer frem i tester. 

Innholdet i skolen handler om hvilket samfunn vi vil ha, og hvilke verdier vi som samfunn ønsker å løfte frem. Skoleutviklingen signaliserer til elever, foreldre og lærere at teoretiske fag har størst verdi. Dette gir grunn til bekymring knyttet til de kunnskapene og ferdighetene som fortrenges i barnas møte med “kunnskapssamfunnet”. 

Opplæringsloven sier at skolen skal åpne dører mot verden og fremtiden for elevene. Hvor mange dører mot verden lukkes gjennom å favorisere målbare kunnskaper og ferdigheter i teoretiske fag?  

Kategorier
Psykisk helse Skole Stress Testing, kartlegging og vurdering

Hva vil vi egentlig med skolen?


Mange lærere som tør å uttale seg om kravene de møter til innholdet i skolen hevder at tendensen til å vektlegge barnas prestasjoner hemmer barnas læring. For meg som forelder gjør det meg bekymret; hva i all verden skal skolen være til for, hvis det ikke er for at barna våre skal lære? Ungdataundersøkelsene og psykiatrien bekrefter det lærerne uttaler seg om: barn og unge opplever at det i størst grad er skolen som har negativ effekt på deres psykiske helse, i form av stress.

Min kollega i Manifest Tankesmie, Stine Hjerpbakk, har skrevet en kronikk som er på trykk i Dagsavisen i dag, som jeg anbefaler alle å lese. Her kan du lese hva Stine skriver: 

Flere unge er mer misfornøyde med livet sitt nå enn de var før koronakrisen, viser en ny rapport fra Sintef. Men økende psykisk uhelse blant barn og unge var et utbredt problem også før de sosiale restriksjonene. Skolestress skiller seg ut som en fremtredende årsak til unges psykiske helseplager. 

Seksåringen som ikke får sove fordi han gruer seg sånn til morgendagens ukesluttprøve. Den skoleflinke niåringen som gråter til sin mor før de nasjonale prøvene og nekter å gå på skolen. Redselen for at klassen ikke skal gjøre det bra når resultatene offentliggjøres er så stor: “Jeg kommer ikke til å få det til, jeg er ikke flink nok”. Det knyter seg i magen når jeg hører slike historier. Barn skal kjenne lærelyst, mestring og glede. Ikke prestasjonsangst, stress og umulige krav.   

Stress oppstår når en person opplever å ikke ha kapasitet til å møte omgivelsenes krav og forventninger. For mange barn er det slik skolen oppleves. Derfor settes det i gang tiltak som stressreduserende programmer og mindfulness-øvelser. Det er barnet selv som må lære seg å håndtere stresset. Men stressreaksjoner oppstår ikke uavhengig av omgivelsene. Skal skolen være til barnets beste, må vi ta tak i det som skaper stresset.

Med Kunnskapsløftet kom en økt hang til telling, kartlegging og rapportering inn i skolen. Det å få sammenlignbare data, ofte skapt gjennom testing og måling, skulle fremme kvalitet og læring i skole og barnehage. 

Og testene er mange. Nasjonale prøver, obligatoriske og frivillige kartleggingsprøver, elevundersøkelsen, læringsstøttende prøver, karakterstøttende prøver, PISA, PIRLS og TIMSS, og ulike ukesluttprøver er bare noe av det en elev skal gjennom. I tillegg har mange kommuner utarbeidet egne prøver, som «Oslo-prøvene». Hvordan oppleves det for de unge når de til stadighet blir utsatt for stresset som testene medfører?

Ungdata 2019 viser at flere og flere ungdommer har psykiske plager og at de opplever til dels overveldende stress og prestasjonspress knyttet til skolen. Seks av ti jenter og tre av ti gutter blir ofte eller svært ofte stresset av skolearbeidet, viser Ungdata. Forskere mener en stressende livsstil med krav og press kan være én av forklaringene på at ungdom rapporterer om plager med hodepine og at de tar mer smertestillende medisiner. 

Det er også en betydelig og urovekkende økning i antall unge som får diagnosen og depresjon, og bruken av antidepressiva blant barn og unge har økt med over 70 prosent de siste 15 årene. 

Ungdata og flere depresjonsdiagnoser gir ingen fasit. Det kan skyldes mer åpenhet rundt psykisk helse eller andre endringer i tilbøyeligheten til å rapportere. Men tendensen i retning psykisk uhelse med kobling til skolen, som i Ungdata, ser de også ved Rikshospitalet. De har hatt en sterk økning i antall barn og unge med alvorlige psykosomatiske plager. 

«Når man ikke finner noen organisk årsak til smertene, handler det ofte om det stresset som barnet står i. Økningen av disse pasientene har vært formidabel de siste årene», sa barnepsykiater Trond Diseth til VG (30.09.18). En faktor la de tydelig merke til: prestasjonspress og andre forhold knyttet til skolen.

«Å stille krav er å bry seg”, hører vi igjen og igjen fra Høyre-politikere, blant annet Mathilde Tybring-Gjedde. Bare man stiller høye nok krav, så vil elevene få den beste læringen. Men resultatet kan være det stikk motsatte. Barn som er stresset eller som utvikler psykiske helseplager, er ikke er i stand til å nyttiggjøre seg av undervisningen på en god måte. De er lite tilgjengelige for læring. 

Dette skyldes høye nivåer av stresshormonet kortisol, som gjør at kroppen er i et konstant «fight-or-flight-modus». Høye nivåer av kortisol over tid kan blant annet føre til lav konsentrasjon, dårlig hukommelse, vansker med oppmerksomhet, konstant bekymring og flakkende tanker. 

Stress skader altså viktige funksjoner som må være til stede for at et barn skal lære. Kan vi være vitne til et økt prestasjonspress som ikke fremmer, men derimot hemmer læring? Hvis skolen i økende grad bidrar til stress, må vi stille spørsmål om hvem dette er godt for. Og hva er svaret på det store spørsmålet: Hva vil vi egentlig med skolen?

I Opplæringsloven står det at formålet med opplæringa er at elevene skal «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Men når testene synes å virke styrende på undervisningen, blir spørsmålet om elevene lærer for å mestre livet, eller for å mestre testene.

Kartlegging er nødvendig. Ved å bruke ulike kartleggingsverktøy får lærerne bedre kjennskap til elevens styrker og utfordringer, slik at undervisningen i enda større grad kan tilpasses elevens behov. Men det er i undervisningen, og gjennom direkte oppfølging den viktigste kartleggingen gjøres. 

«Uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utviklingen av et godt læringsmiljø,» heter det i læreplanverkets overordnede del. Lærernes faglige skjønn må derfor være tungtveiende i avgjørelsen om hvilke tester som er nødvendige, og riktige, verktøy til å fremme best mulig læring hos ungene. 

Resultatene på de nasjonale prøvene og PISA-undersøkelsene har blitt brukt i det politiske spillet om å sikre velgere. Både mengde kartlegginger som barna utsettes for, og måten de gjennomføres på, gir grunn til å spørre om testene er viktigst for å fremme best mulig læring hos ungene eller tvert imot å fremme best mulige målinger for politikere og skoleeiere.

Alle faktorer som bidrar til at det går prestisje i måling, testing og rangering må derfor fjernes. Det er når det går prestisje i tallene at målingen tar styringen og målstyring forfaller til måle-styring. Resultatet blir et resultatorientert maskineri som står i fare for å valse over hensynet til hva som er best for det enkelte barnets læring på lang sikt.

Barnets stemme og synspunkter skal bli hørt og vektlagt, i følge Barnekonvensjonen. Det er på tide at vi lytter. Når vi ser at skolestress gjør dem syke, må vi ta tak i testregimet som forårsaker stresset, ikke sette barn til å drive med “mindfulness”.  

Stine Hjerpbakk, Dagsavisen 22.06.2020: https://www.dagsavisen.no/debatt/nar-malinger-tar-styringen-1.1731676

Kategorier
lekser Skole

Jeg hater lekser

De to første ukene etter koronaåpning var leksefrie på skolen vår. Vi opplevde det som om vi fikk fått et nytt liv; ungene kunne bli med venner hjem og leke til kvelden kom. Vi kunne impulsivt grille sammen med venner rett etter arbeidstid uten å måtte haste hjem for å rekke skoleoppgaver.Vi kunne slappe av på sofaen etter middag. Vi kunne ha lange samtaler om ting som hadde skjedd den dagen, og om saker og ting som opptok oss uten at vi måtte skynde oss for å gyve løs på oppgavene. Følelsen av at dagens plikter var tilbakelagt etter dagens skole og jobb var rett og slett vidunderlig.

Gleden ble kortvarig, for nå er leksene tilbake igjen og livet er som før. Tilbake er daglig diskusjoner og krangling, tidspunkt og regler for når barna må hjem fra venner og aktiviteter de har organisert selv, men påfølgende unnvikelsesstrategier. Telefonen er “glemt” , tiden “fløy”, bøkene er “lagt igjen” på skolen..  

Og vi foreldre er som før slitne etter arbeidsdagen og lengter ut etter å ha vært inne i nærmere åtte timer har også bare lyst til å dra på stranda, ta en joggetur eller få sådd de plantene. I stedet må vi med korte lunter krangle med slitne og umotiverte barn som skriker “jeg hater lekser, det tar all leketiden!”, og som ofte ender med at vi skriker tilbake “ hvis du bare hadde gjort leksene med en gang istedenfor å krangle, kunne vi vært ferdige nå!” 

For selv om alle i familien er misfornøyde med ordningen og det har vært slik siden barna startet på skolen, presser vi barna våre til å gjøre leksene likevel. Vi vil jo ikke at de skal henge etter de andre på skolen? 

Ute skinner sola, de små kroppene verker etter å leke i gata, de store kroppene lengter etter et liv etter jobben. 

Men livet – ja det må skje en annen gang. 

Familieterapeut og psykolog Hedvig Montgomery sa en gang at lekser er som å kaste en død rotte inn i familien. Hennes oppfatning er at skolearbeid bør gjøres på skolen, og at foreldrene kan bidra ved å forholde seg aktivt til barnas læring og sørge for at barna sover nok og kommer opplagte til skolen. Bildet av lekser som den døde rotta gjenspeiler også den offentlige leksedebatten som settes i gang landet rundt flere ganger i året. Den som igangsettes av foreldre som har barn i skolealder og som kjenner på sjokket over å fått rotta inn i huset, og som gjør det de kan for å jage den ut igjen. Med leserinnlegg i avisene, facebookgrupper, og som her : blogginnlegg. Men like forutsigbart som at leksedebatten blusser opp, er at den blir ignorert. 

Det er et godt argument det leksedebatten som oftest blir møtt med av politikere i posisjon til å endre på innholdet i skolen: det bør ikke være statens ansvar å endre praksisen med lekser. Lekser er et pedagogisk anliggende som skolene må vurdere nytten av selv. 

Det er ikke staten som skal styre innholdet i skolen, selv om statlig bestemmelses- og vetorett brukes på så mange andre aspekter ved skolen, som lovpålagte kartleggingsverktøy og prøver. Derfor er det så viktig at skolene og lærerne er bevisste på at ubevisst bruk av lekser kan true skolens mandat knyttet til å utjevne sosiale forskjeller. 

For det er det lekser først og fremst gjør: forsterker forskjellene mellom barna våre.  

Dette fant SSB ut allerede i 2009; er barna født inn i en familie hvor foreldrene har høy utdanning, får de også noe ut av hjemmelekser når man ser på læringseffekten. 

De barna som har foreldre med lav utdanning lærer ikke mer av å ha lekser. De har ikke foreldre med muligheter til å hjelpe dem med brøk, algebra og rettskriving. For når skolen baserer seg på tiltak (lekser) hvor foreldreinnsatsen avgjør resultatene, underbygges og reproduseres de sosiale forskjellene.  

Dette paradokset gjør at lekser representerer et samfunnsproblem. Det bør få mye større oppmerksomhet enn det vi foreldre som får den døde rotta kastet inn i familien kan gi det i et og annet avis- og blogginnlegg.

Hvis “likhetsskolen” skal gi alle barn like muligheter, må det også gjenspeiles praksis, og i leksene som gis – eller ikke gis.

Kategorier
Skole

Har livet blitt en diagnose?

En sannhet om et menneske kommer an på øyet som ser. En sannhet kan være:

En komplisert fødsel

En barndom med høyt aktivitets- og risikonivå, stadige hjernerystelser

Lese- og skrivevansker 

Lave akademiske prestasjoner

Vanskelig for å planlegge og organisere

Klarer ikke holde styr på ting, eiendeler legges igjen overalt

Mye kjeft, lite motivasjon

En fremtid som ikke ser lys ut

En annen sannhet kan være: 

Tidlig ute motorisk og språklig

Store kreative evner

Et tydelig sportstalent

Et godt språkøre

Gode verbale og kommunikative evner

Sosialt kompetent, lett for å knytte nye kontakter

IQ over gjennomsnittet

Høy gjennomføringsevne

En god jobb i et kreativt yrke, kone, barn, hus og hage

Disse to “sannhetene” og beskrivelsene er historien om ett og samme menneske som for noen år siden fikk en ADHD- diagnose som godt voksen. 

Det vil si: vi TROR han har ADHD. Psykologen og spesialisten som gjennomførte utredningen var nemlig ikke enige.  

Spesialisten mente at mannen min ikke har noen diagnose, men et høyt aktivitetsnivå, er glemsk og distré og har over gjennomsnittet høy IQ. Psykologen på sin side vurderte det til at han hadde ADHD, og den diagnosen har han i dag.

Hvem som har rett vil han antakeligvis aldri vite sikkert – for ADHD er en diagnose som i høy grad er basert på skjønnsvurderinger.

Belastningene i livet på det tidspunktet diagnosen ble stilt var store. Kan det hende at konsentrasjonsvanskene og rastløsheten hadde andre årsaker enn ADHD- altså at de skyldtes selve livet?  

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at slike andre mulige forklaringer ikke har blitt tatt med i betraktning når diagnosen har blitt satt på 549 barn under 12 år. 

Rapporten viser at det i 38 prosent av journalene tydet opplysningene på at barnet ikke oppfylte kriteriene for diagnosen. 

I 51 prosent av journalene var diagnosen ikke sikkert dokumentert. 

I 46 prosent av journalene var det ikke gjort en vurdering av at det kunne være andre mulige diagnoser. 

Ifølge Reseptregisteret økte antall medisinerte med ADHD-diagnose fra 27 243 i 2009, til 51 801 i 2019. Hvor du bor påvirker også om du får diagnosen eller ikke, det er nemlig store geografiske forskjeller på hvordan fagmiljøene i landet legger lista for å sette en diagnose.  

Uansett geografi er ADHD er den mest stilte diagnosen i Norge blant barn og unge i grunnskolealder. Det er flest barn født sent på året som får en diagnose; gutter født sent på året har mer enn 40 prosent risiko for å få diagnosen enn de født tidlig på året. Økningen i ADHD-diagnoser var på 306 prosent fra 2004 til 2014. 

Parallelt med denne økningen kom Kunnskapsløftet, som fratok seksåringene leken i skolen, og innførte et hav av kompetansekrav til barna fra første skoleår. I stedet for at de første årene på skolen ble det beste av barnehage og skole, for å sikre en myk overgang, sitter nå førsteklassinger opptil 90 minutter, uten pause, ved pultene sine. 

Er det kanskje skolen som krever for mye – heller enn at det er barna som må ta ansvaret og reguleres med narkotika? 

Samfunnsendringer, synet på barnet og endringer av utdanningssystemet kan også gjøre at hva som er “innafor” hos et barn ikke er det samme nå som det var på 70-tallet. Lærere som ble intervjuet i en studie la vekt på at det er føringene for hvordan skolen skal organiseres som gjør at diagnostisering og medisinering anses som mulige løsninger: økt resultatpress, både for elever og lærere, læreplaner som skal følges, kompetansemål som veier tyngst, og at skolene hele tiden sammenlignes i offentligheten på hvem “som gjør det best”. Lærerne pekte på at det ofte kan “være greit” å få stilt en diagnose, for å få utløst mer ressurser til skolen de jobber på. (Tjora og Levang, 2016).

Alle disse elementene viser at ADHD ikke nødvendigvis er en utfordring hos individet, men vel så mye et samfunnsmessig, sosialt, geografisk eller pedagogisk problem. 

At andre mulige forklaringer ikke blir tatt med i betraktning gjenspeiles i psykologspesialist Espen Idås erfaringer fra rettssystemet. Han hevder det ofte er barn som er involvert i barnevernssaker som har fått diagnosen ADHD. 

Tidligere barneombud og psykologspesialist Reidar Hjermann har uttalt at han kjenner til eksempler på det fagfolk trodde var ADHD- symptomer, men som viste seg å være traumer etter vold. Hjermann sier også at vi “om noen tiår, kommer til å se tilbake på den tida vi lever i nå, som ei tid hvor vi medisinerte en stor del av barnebefolkninga, og ga dem en diagnose som skapte mer problemer enn den hjalp dem”. 

Er det på tide at vi leter etter forklaringer et annet sted enn hos individet selv for å forklare problemer i vår tid?

Et forskningsprosjekt fra Trondheim har vist at vennskap mellom barn kan beskytte mot ADHD. Et annet, også fra Norge, viste at mange timer med utelek i barnehagen virker som en vaksine mot ADHD.

Et mulig sted å starte? 

Kategorier
Skole

Den store skolekonkurransen er avlyst

For noen år siden lette familien etter en ny hjemkommune. Oslogryta ble trang og hektisk for en småbarnsfamilie, det ene barnet skulle snart begynne på skolen og vi ville vekk fra kartleggings- og testregimet i Osloskolen. 

Sandefjord vart ett av flere alternativ, men ble raskt strøket av lista. Noen bekjente hadde flyttet dit og kunne fortelle at Sandefjord-skolen ikke var stort bedre enn Osloskolen.

Det de kunne fortelle, og som vi også kunne lese om i avisene, var blant annet at en samlet lærergruppe i Sandefjord motsatte seg å bruke vurderingsskjemaer de hadde blitt pålagt å bruke.

Vurdering av barna våre visste vi jo ville være en del av skolehverdagen, og at det ville være både nødvendig og smart for å kunne følge opp skolegangen.

Det vi hadde reagert på fra Osloskolen var hvor mye fokus det var lagt på prestasjoner, at metodene for å oppnå dem virket så fjernt fra barns liv, og at undervisnings – og vurderingsmetodene var så ensrettet og rigide. For eksempel brukte nærskolen vår metoden “stasjonslæring” i samtlige fag, hele skoledagen, noe vi fort forsto at eldstemann med behov for ro og fordypning ikke ville komme godt ut av. Kartlegginger, tester og vurderinger så ut til å ta enormt mye plass. Hver uke, måned og semester skulle det gjennomføres elevvurderinger, og det virket for oss som at det å gjennomføre vurderingene i seg selv ville ta mye tid i forhold til den faktiske undervisningen.

Skjemaet som lærerne i Sandefjord motsatte seg å bruke besto av 70 mål for hver elev, og skulle brukes 2 ganger i året. Lærerne mente skjemaet ikke var et godt verktøy for å vurdere elevene, og at det var lite egnet for å bruke i klasserommet. De mente kryssene var et hinder for elevenes læring, og at tiden det tok for lærerne å sette kryss, ble tid tatt vekk fra elevene.

Tid de heller kunne brukt på å forberede undervisning, følge opp elevene og bruke verktøy og metoder som faktisk fungerte. 

Vurderingsskjemaene hadde ingen faglig forankring, men var resultatet av et politisk vedtak i kommunestyret som sa at Sandefjord kommune skulle bli “en av landets beste skolekommuner”. Kommunepolitikernes hårete mål var å bli blant de 10 prosent beste på nasjonale prøver innen 2015. 

Der mange lærerne motvillig brukte vurderingsskjemaet på sine elever, var det to lærere som nektet å ta det i bruk. De ble truet med sparken, etter anklager om “ordrenekt” og “grovt pliktbrudd”. 

Oppsigelsen av de to lærerne ble med trusselen- muligens på grunn av oppmerksomheten saken ga utover kommunens grenser og den massive støtten til lærerne. Administrasjonsutvalget slo allikevel fast at de « ikke kunne godta at ansatte ikke aksepterer lovlige folkevalgte vedtak”, og lærerne ikke ville bli oppsagt så frem de aksepterte måleskjemaene og “ innrettet seg etter lovene”.

I 2015 mottok de to lærerne Zola – prisen, som gis til personer som har “avdekket eller motarbeidet forhold i Norge som truer grunnverdier i det norske samfunn; menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet”.

Det sier mye om hva som står på spill for barna våre når politiske ambisjoner trumfer faglighet.

Som forelder dukker det opp så mange spørsmål etter å ha lest om prosessene i Sandefjordskolen.

For det første: hvordan kan det i det hele tatt være noen andre enn lærerne som velger metoder og innhold i skolen- det er jo de som har kompetanse til dette?

For det andre: hvis lærerne som er sammen med barna våre hver dag blir kneblet og truet med sparken hvis de ytrer seg kritisk til og motsetter seg arbeidsmetoder de mener er skadelige for skolebarna: hvilke muligheter har vi foreldre til å få informasjon om innholdet i skolen basert på et faglig, kompetent grunnlag?

For det tredje: hvem skal sørge for menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet for barna våre i skolen våre hvis lærerne er kneblet?

For det fjerde: Sandefjord nådde målet om å bli blant de 10 prosent beste på nasjonale prøver innen 2015. Til hvilken pris? 

For det femte: hvem kan en gang for alle avlyse den store nasjonale skolekonkurransen?

Kategorier
Skole

Har du fått bank hjemme? Ti stille og gjør leksa di.

At barna som hadde det vanskelig før korona har hatt det enda vanskeligere under nedstengingen har bekymret mange – også barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. 

Av den grunn har regjeringen fremmet en tiltakspakke på 400 millioner til de barna og ungdommene «som lider mest”. 

Barneombudet har reagert sterkt på at samfunnet lukket dørene på tross av Folkehelseinstituttets råd. Bekymringen har vært at de menneskelige omkostningene av nedstengningen kan bli større enn helsegevinstene. 

Og det ser vi nå: de sårbare barna har blitt overlatt til seg selv. For mange har hele perioden vært preget av krangling, slåssing og skriking. Det er i allefall det som har blitt fortalt til hjelpetelefonene, av noen av de over 15.000 barn og unge som har ringt Alarmtelefonen, Kirkens SOS, Røde Kors og Blå Kors i perioden 12. mars til 6. mai 2020. 

Alle familier har vel kranglet mer enn vanlig i disse ukene. Men for noen har intensiteten i samværet ikke bare ført til litt mere krangling. 144 av de 5860 som tok kontakt med Røde Kors i denne perioden har fortalt at de har blitt utsatt for slag, spark og overgrep.

Det er barnevernet som skal sørge for å hjelpe barn som lever under forhold som de 144 har varslet om. Ifølge Røde Kors har mange barn og unge trodd at barnevernet i likhet med resten av samfunnet har vært stengt under korona. Derfor kan det være at hendelsene blir en del av mørketallene som en studie (NKVTS- studien) fra 2019 har vist: kun 56 prosent av de voldsutsatte barna har fortalt noen om volden som skjer. Det vil si at de 55 027 barn og unge som mottok hjelp fra barnevernet i 2019, bare er toppen av isfjellet.  

Men selv om de voldsutsatte barna skulle få mulighet til å fortelle om overgrepene, er det å fortelle ingen garanti for å få hjelp. Ifølge NKVTS- studien har bare ett av fem barn som selv har fortalt eller hvor andre har meldt ifra fått hjelp av hjelpeapparatet i kommunene. 

Dette stemmer godt overens med det de som jobber i barnevernet har sagt ifra om ganske lenge nå. En undersøkelse fra 2015 utført av Fellesorganisasjonen viste at de ansatte i barnevernet «har en opplevelse av en enorm maktesløshet over ikke å ha tid til å hjelpe barn de har ansvar for godt nok».

Grasrotopprøret #heierna oppsto i 2019 som en reaksjon på Erna Solbergs uttalelse om at hun ønsket å se “flere suksesshistorier i barnevernet”, for å påpeke det politiske ansvaret det er å sørge for å gjøre slike suksesshistorier mulig. Opprøret har informert om hvordan saksbehandlerne mange steder ikke har noen mulighet til å ivareta hverken barnevernmeldingene eller barna de handler om. Det er for mange barn og saker, og alt for få ansatte. 

Utskiftingen av de ansatte i barnevernet sier sitt om arbeidsforholdene: én av fem barnevernansatte slutter hvert år – i de små kommunene slutter én av tre. 

De ansatte i barnevernet vil ha bemanningsnorm, slik at det ikke er kommunens økonomi og prioriteringer som skal avgjøre om utsatte barn får hjelp eller ikke. 

Men forslaget om bemanningsnorm ble nedstemt i Stortinget i 2019. 

Tiltakspakken på 400 millioner som regjeringen nå har satt av til de barna som ifølge Ropstad lider mest, er øremerkede midler. Øremerkingen forteller enten at informasjonsbehovet om utsatte barn er stort blant politikerne, eller at vi ikke snakker om de samme barna når vi bruker samlebegrepet “sårbare barn”. 170 millioner av tiltakspakken er øremerket tiltak for “tapt skoleprogresjon”, og kunnskapsminister Guri Melby uttalte i forbindelse med at pakken ble lagt på bordet at “sårbare elever skal ikke sakke akterut som følge av koronakrisen.” 

For de 144 sårbare barna som Røde kors har snakket med er det ikke først og fremst manglende studieprogresjon som bør gi grunn til bekymring. Det burde være slagene, sparkene og overgrepene hjemme. Og som Ropstad sier: “ vi vet at de barna og ungdommene som lider mest under koronakrisen er de som har hatt det vanskelig fra før”. 

De “sårbare “ hadde det vanskelig og trengte hjelp før korona. De trenger hjelp etter korona også. 

Alt tyder på at sjansene for det er mindre enn noen gang, siden kommunene må nedskalere- og ikke oppgradere de kommunale tjenestene som barnevernet er en del av. 

Fritt for å ikke være den som må forklare de barna som får bank hjemme at ingen bryr seg. 


(Mer om de “sårbare” i dette innlegget: https://skolemamma.no/2020/04/03/rapport-fra-en-tynnslitt-hjemmelaerer/

Kategorier
Barnehage Skole

Barna våre kan ikke effektiviseres!

I kjølvannet av skolestengingen er det skrevet mye om hvordan den nye situasjonen har vært en positiv erfaring for familien. En mulighet til mer tid sammen, til å være mer tilstede som foreldre, til å kunne involvere seg mer i barnas liv. Noen har kjent på gleden ved å ha tid til å lage sunn hverdagsmat fra bunnen av, andre har bakt surdeigsbrød sammen med barna. 

Not so much hjemme hos oss.

Ansvaret for hjemmeskole parallelt med hjemmekontor har gjort at tidsklemma har vært langt mer påtrengende enn i normale tider. Vi har knapt rukket å handle. Det har aldri vært så lite hjemmelaget mat som i denne perioden. Vi voksne jobber skift og bytter på å være lærer på dagen, jobbe på kvelden. 

Hver morgen har vi møtt dagen med effektivisering og overlevelse i tankene; hvordan komme smidigst mulig gjennom alle de tre blandede etappene i triathlonet med foreldreetappe, skoleetappe og arbeidstakeretappe?   

Derfor stod gleden i taket da vi fikk høre å nyhetene at skoleåpningen også skulle gjelde oss – neste uke skal vi få livet tilbake! 

Spørsmålet er hvilken skole de kommer tilbake til. Ifølge KS anslås det et tap for kommunesektoren på mellom 18 og 27 milliarder. Kommunene hadde det ikke fett fra før, og nå blir det verre hvis ikke noe gjøres. Resultatet av det vil være et tilbud til innbyggerne som er under et minimumsnivå.

I en tid der hvor det nesten ikke er mulig for kommunene å gi de lovpålagte tjenestene på grunn av dårlig kommuneøkonomi, har kommunalminister Nikolai Astrup uttalt at kommunene nå må tenke “effektivisering” og “innovasjon”.

Dette er bare fine ord for å gjøre ting litt billigere og enda litt raskere. Lærerne, barnehagelærerne og sykepleierne løp allerede fort – nå må arbeidet effektiviseres enda mer. Men hvordan har Astrup tenkt at dette skal løses? Arbeidet med barn kan ikke effektiviseres, mine barn kan ikke effektiviseres- og de er allerede innovert. Lærerne må ha den tida de trenger til å gi ungene en forsvarlig oppfølging. 

Forandringsfabrikken har gjennomført en undersøkelse blant 3000 elever, der hovedfunnet er at trygghet er essensielt for trivsel og læring i skolen. Da må også læreren ha nok tid til å kunne sikre at ungene er trygge – dersom de tvert imot møter en lærer som har flere oppgaver enn tid til å løse dem, så vil ikke forutsetningene for å skape trygghet være til stede. 

Og hvem går det utover?

Barna i barnehagene. Og elevene på skolene. VÅRE barn! 

Våre unger som fra før av hadde alt for få ansatte på barnehageavdelingen sin. 

Våre barn som nå får enda mindre muligheter til oppfølging og læring på skolen. 

Under koronastenging har alle vært bekymret for de “sårbare barna”.  Men nå som de sårbare barna skal tilbake til skolene, er omsorgen borte. Om bare skoler, barnehager, barnevern, eldreomsorg hadde fått en brøkdel av det næringslivet har fått i redningspakker under koronakrisen, hadde mye vært gjort. 

Lærerne i barnehager og skoler gis ansvaret for å ivareta barn som vi nå alle er enige om har ekstra behov for å bli sett, hørt og ivaretatt. 

Myndighetene krever samtidig  at barnehagene og skolene både ivaretar de pålagte smitteverntiltakene – OG at barna skal møte en hverdag hvor kravene til  innholdet er det samme som før. 

Det gis ikke ekstra tilskudd til flere lærere eller andre ansatte- og det på tross av at en stor del av arbeidsstokken ikke kan komme på jobb, fordi de selv er i risikogruppen. 

Det kan bety at det nå er færre ansatte tilstede for barna enn det er under normale tider. 

Samtidig har det private næringslivet nå mottatt redningspakker med beløp av en annen verden. For vi vil vel ikke miste Espresso House – som mottok 4 millioner i tilskudd- bare i mars måned.  

Det er høye tanker om hva innovasjon kan tilføre skoler og barnehager – her ser det også ut til at magi bør føres på lista over hva kommunalministeren råder kommunene til å satse på. 

Det er ikke med lett hjerte jeg sender barna mine tilbake til en skole som kanskje ikke har muligheter til hverken å drive med smitteverntiltak eller kan tilby et godt læringsmiljø. 

Blir det hjemmeskole på oss i tiden som kommer allikevel? 

Kategorier
Barnehage Skole

Vi skal ikke klappe

Et resultat av korona har vært at det har blitt tydeliggjort hvilke yrker vi ikke klarer oss uten. 

Hvor mange ganger har vi ikke hørt om “de med samfunnskritiske yrker” i denne tida? 

Renholdere, ansatte på sykehus og sykehjem, butikkansatte. Hjemmehjelpere, barnevernskonsulenter og bussjåfører. Ansatte i barnehagen og skolen.

Vanlige folk med uvanlig viktige jobber, viser det seg – men som ikke kan beskytte seg på et hjemmekontor i denne tida. 

Frem mot 1919 var den viktigste kampen for arbeiderne – altså oss- å få tilslutning for 8 timers arbeidsdag. Nå handler kampen først og fremst om arbeidsforhold, i et arbeidsliv hvor mål- og resultatstyring gjør at det svømmer over av begreper som “effektiv omsorg” og “systematisering”. 

Det vitner om at det er økonomien som rår – og det er folk med de “vanlige”- men altså samfunnskritiske, har vil nå lært –  yrkene som får lide for det. Bussjåføren blir telt på tid, hjemmehjelperen får ikke tid til å snakke med pasientene. 

Vi skal ikke klappe for yrker som nå er så tydelige som grunnleggende nødvendige for alle i samfunnet.   

Vi skal gi de ansatte anstendig lønn og gode arbeidsvilkår. 

Vi skal vekk fra at vi bruker sykepleierlønna som standard for hvor lavt det går an å tjene. 

De viktigste yrkene skal ikke sitte igjen med minst lønn.

Heller ikke de har valgt jobbene sine på grunn av et «kall», men på grunn av faglig interesse og integritet. Vi har en lang vei å gå for å få til en rettferdig fordeling av inntekt og for å bedre forholdene for disse. Derfor må vi starte nå!

Vi foreldre kan starte med å stå bak de ansatte i barnehager og skoler for bedre arbeidsforhold. Visste du at barnehagelærerne har det største sykefraværet i landet, og 20 prosent av lærerne forlater læreryrket?

Det sier mye om arbeidsforholdene – OG det sier mye om at forholdene for barna våre ikke er bra!

Det de kjemper for er bedre forutsetninger for å gjøre jobben sin.  

De kjemper altså for at VÅRE barn skal bli sett i større grad, at VÅRE barn skal få bedre undervisning, at VÅRE barn skal få bedre muligheter i livet.

Det er på tide at vi foreldre setter oss inn i og stiller oss bak kravene til politisk handling som trengs for å få til dette.

Kategorier
Barnehage korona Skole

Noen voksne må komme.

Jeg er intervjuet i Aftenposten og på P4 vi dag.

Der uttaler meg hovedsaklig om barnehageåpningen. Har du barn i barnehagen og trodde at myndighetene har sikret at smitteverntiltakene gjennomføres overalt?

Da må du tro om igjen- dette kan du lese mer om i blogginnlegget «https://skolemamma.no/2020/04/20/i-kohortens-tid/

Snart skal barna mine starte på skolen igjen.

Jeg er ikke bekymret for at de skal bli smittet.

Jeg har bare lyst til at den strategien som regjeringen har lagt opp til med gradvis smitte skal la seg gjøre.

Den strategien som er valgt fordi alternativet – full smittespredning og et helsevesen og samfunn som kollapser – er så mye dårligere.

Denne situasjonen krever tydeligere retningslinjer og nok ansatte i barnehager og skoler.

Ansatte som ikke bare skal drive med smittevern – de skal ivareta barna våre også.

Noen voksne må komme nå.

Les intervju i Aftenposten:

https://www.aftenposten.no/norge/i/GGLvB6/full-forvirring-rundt-smittevernreglene-i-barnehager-noen-har-seks-barn-pr-gruppe-mens-andre-har-ni-barn?

Intervju i P4: https://www.p4.no/nyheter/forvirring-rundt-smittevernregler-i-barnehager/artikkel/799672/?fbclid=IwAR3YFXdpVwMrWcdUMbQ7sSpKAOMVHb1h8Q2yJZhfhEk9n9Blh4fkX0RQ-Ls

Kategorier
Skole

Rekk opp hånda!

Skolemamma på podcasten «Rekk opp hånda» i dag hos Martin Johannessen.

Bortsett fra å skyte edder og galle fra hofta fikk jeg også lov til å holde plastflamingoen under innspillingen!🦩🦩🦩