Kategorier
Skole

Rapport fra en tynnslitt hjemmelærer

Dette første innlegget skrives fra soverommet, i koronaens tid. Familien på fire har vært hjemme siden lockdown. På tross av at det er to rom og en gang imellom hører jeg skrikene fra et barn – skrik som kommer av motstand og misnøye med å nok en dag måtte bli instruert av sine foreldre i omfattende hjemmeskolering.

Motstand og misnøye har vært daglig rutine i hjemmet siden skoler ble stengt og hjemmekontor innført. Det skaper dårlig stemning og stive skuldre hos alle i familien. Vi kjenner alle på at det er frynsete. Vi foreldre drømmer om kontorplass, kolleger og stimuli, og kjenner på hvordan vi underyter både som foreldre og arbeidstakere. Barn savner venner, fritidsaktiviteter og variasjon i hverdagen.

Slik er det hos mange familier nå. Fylkesmennenes innrapportering om konsekvensene av koronatiltaket for skolen bekrefter dette: allerede før 1 april var det «dalende motivasjon for undervisning hjemme blant enkelte elever», og situasjonen gjør at «det er økt slitasje på foreldrene».

Økt slitasje på foreldrene kan jeg skrive under på. Jeg har hatt daglig hodepine siden 12 mars , kroppen verker etter så mye inaktivitet og barna spør forsiktig flere ganger om dagen om jeg kanskje har «litt kort lunte».

«Dalende motivasjon for undervisning hjemme blant enkelte elever» ?

Check. Nyhetsverdien med hjemmeskole har gått over i begynnende resignasjon og apati.

Fylkesmennene: «Elevene kjeder seg».

Mine barn har begynt å hugge ved som fritidsaktivitet – ikke fordi de synes det er morsomt, men fordi det er et avbrekk i monotonien.

Allikevel: akkurat det å undervise egne barn er ikke så ulikt fra livet før korona. Også når samfunnet er i vater sitter vi bøyd over skolebøkene til barna våre på kveldene, fortsatt med fiskekakerester i munnen, muligens etter lite søvn, åtte timers arbeidsdag og reising til og fra jobb, før fotballtrening eller speidern. Kveld etter kveld hører vi barna si «dette har vi aldri lært», og vi må grave frem mattekunnskapene fra barneskolen og forklare brøkregning og geometri (som vi jo ikke kan ), engelskgloser og stavskrift.

Det vil si: i hvert fall har mange foreldre det slik. Ikke alle. Mange barn får ikke hjelp til leksene, kanskje har de ikke med matpakke på skolen , og koronatiltakene med mye hjemmetid har vært ekstra vanskelige for dem. Mange bekymrer seg mye nå for de «sårbare»barna, og det med god grunn.

I disse tider, hvor det er mange tanker rundt hvordan samfunnet bør endre seg og ta lærdom av ting vi ser ikke fungerer så bra; kan vi bruke koronakrisen til å tenke nytt for å ivareta de «sårbare» barna på en bedre måte?

Kan vi tenke at skolen, hvor de aller fleste barn tilbringer dagene sine, kan være en del av et slikt nybrottsarbeid?

Kan vi tenke at det som er bra for de mest sårbare barna kan gi positive effekter for alle barn – uansett familiebakgrunn?

Kan fagfornyelsen som skolene nå er i gang med være en mulighet til slike endringer og tiltak?

Vi vet fra før at lekser forsterker sosiale ulikheter. For å utjevne forskjellene i Det Nye Livet etter korona: kan vi starte med å se for oss en skole uten lekser?

MYE mer om lekser og andre temaer i kommende innlegg- inntil da: hold ut!

Oppsummering av fylkesmennenes innrapportering på konsekvenser av koronatiltakene for skole og barnehage:https://www.udir.no/contentassets/2375556970d048d09ab773e0892800ff/fylkesmennene-rapportering-av-konsekvensene-av-stengte-barnehager-og-skoler—oppsummering.pdf

Lekser øker sosiale forskjeller: https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/lekser-oker-sosiale-forskjeller-1.828582)

https://www.ssb.no/forskning/offentlig-okonomi/utdanningsokonomi/lekser-oeker-sosiale-forskjeller