Kategorier
nasjonale prøver Skole Testing, kartlegging og vurdering

Det store skolevalget

 Å starte på skolen er en milepæl i livet for de fleste barn. Noen gleder seg, andre gruer seg- de fleste grugleder seg kanskje. Men muligens er skolestart et tema som opptar oss foreldre mest? I hvert fall var det mange drøftinger frem og tilbake i tiden frem mot at mitt yngste barn skulle starte på skolen, og som jeg har beskrevet i et tidligere blogginnlegg

Vi flyttet fra vår hjemkommunes urokkelige tro på prøver og testing som læringsfremmende i seg selv. Men for andre foreldre er det nettopp resultater på slike prøver som avgjør hvilken  skole de sender ungen til. 

Ikke så rart kanskje, siden resultatene på nasjonale prøver offentliggjøres fra Utdanningsdirektoratets nettsider hvert år. I Oslo har det vært et krav fra politisk hold at resultatene legges ut på den enkelte skoles informasjonssider. Det skaper en forventning om at vi foreldre skal tolke denne informasjonen som viktig. Det legger også opp til et konkurranseaspekt når det gjør det mulig å sammenlikne skoler i forhold til hverandre. Hva ellers skal vi med inngående info om hvordan hver enkelt skoles nivå ligger i forhold til landsgjennomsnittet, liksom?

Ida Søraunet Wangberg beskriver nettopp dette fokuset på resultater fra de nasjonale prøvene blant foreldre som et Oslofenomen, i sin nye bok “Skolevalget”. I forbindelse med boklanseringen sier hun i et intervju: «Jeg tror foreldre i Oslo er oppdratt av politikerne, med rangeringer og resultater, og verdien av den såkalte valgfriheten man har snakket om i årevis. Foreldrene oppmuntres til å være skoleforbrukere.» Hun bruker eksempler på spørsmål og kommentarfelt fra digitale plattformer for foreldre som understøtter påstanden – og dem er det mange av. 

Ett av dem er den populære facebooksiden til Aftenpostens “Foreldrerådet”. Der ligger det et innlegg som viser at vi foreldre er villige til å strekke oss langt for å finne den skoleløsningen vi mener er optimal for våre barn. Ett av svarene i kommentarfeltet er et godt eksempel på det Wangbergs beskriver om at Oslo- foreldre er oppdratt som «skoleforbrukere». 

I innlegget opplyser en mor om at hun skal flytte til et annet sted i Oslo eller området rundt. Akkurat hvor er sekundært, så lenge hun finner en god skole for sitt barn. Det store skolevalget skal tas. Nå ønsker hun råd fra andre foreldre: Hvor bør hun flytte for å finne en best mulig skole for sitt barn, både faglig og sosialt? Her er ett av svarene hun har fått fra en annen forelder: 

Jeg flyttet fra landet til Oslo og brukte Udir sine resultater fra nasjonale prøver for å finne riktig skolekrets. Høye resultater der gjenspeiler seg som oftest i trivsel. Vi endte opp på en skole med topp poeng og var veldig fornøyde.

Med svaret er det lagt ut lenke til Udirs nettside med den enkelte skoles resultater fra nasjonale prøver. 

Dette svaret gjenspeiler en oppfatning om at noen skoler er flinkere enn andre til å skape gode resultater på grunnlag av kvaliteten på opplæringen. Resultatene fra nasjonale prøver som «bevis» for skolens innsats for eleven, og hevder at de kan gi innsenderen et svar på hva som er «gode» og «dårlige» skoler. Høye resultater forklares også som årsak til trivsel. En logikk som tilsvarer at de skolene med lavere score og resultater har feilet i undervisningen, og at elevene ikke trives så godt.  

Det moren som svarer her kanskje ikke vet er at det ikke først og fremst er læreren eller skolens innsats som forklarer elevprestasjoner. 

En NIFU-rapport fra 2011 bestilt av Utdanningsdirektoratet fant at «et velkjent resultat fra skoleforskningen (…) er at elevenes skoleprestasjoner bedres jo høyere utdanning foreldrene har. Sammenhengen mellom foreldrenes utdanningsnivå og elevenes prestasjoner kommer klart fram i de nasjonale prøvene på femte trinnet.» Også i år bekreftes dette av Statistisk sentralbyrås rapport om nasjonale prøver for 2019: elever med høyt utdannede foreldre gjør det best på nasjonale prøver. 

Et forskningsprosjekt har også vist at det som er enda viktigere enn foreldrenes utdanningsnivå er graden av foreldrenes engasjement, og det at vi støtter barna i skolearbeidet. 

Om de nasjonale prøvene hevder NIFU at prøvene ikke holder som kvalitetsmål i skolen fordi resultatene forenkles før de presenteres for offentligheten: «Gjennomsnittsverdiene tar ikke høyde for variasjonen innenfor mestringsnivåene og kan være direkte misvisende sammenlignet med faktiske prøveresultater. Dette kan gi seg svært uheldige utslag når grupper sammenlignes, for eksempel skoler innenfor samme kommune.»

Svaret til moren inne på «Foreldrerådet» som skulle flytte til Oslo og så seg om etter den beste skolen for sitt barn burde derfor vært:

hjelp og støtt barnet mye med skolearbeid hjemme. Skaff deg så høy utdanning som mulig. Eventuelt gi barnet nye foreldre.

Kategorier
Psykisk helse Skole Stress Testing, kartlegging og vurdering

Hva vil vi egentlig med skolen?


Mange lærere som tør å uttale seg om kravene de møter til innholdet i skolen hevder at tendensen til å vektlegge barnas prestasjoner hemmer barnas læring. For meg som forelder gjør det meg bekymret; hva i all verden skal skolen være til for, hvis det ikke er for at barna våre skal lære? Ungdataundersøkelsene og psykiatrien bekrefter det lærerne uttaler seg om: barn og unge opplever at det i størst grad er skolen som har negativ effekt på deres psykiske helse, i form av stress.

Min kollega i Manifest Tankesmie, Stine Hjerpbakk, har skrevet en kronikk som er på trykk i Dagsavisen i dag, som jeg anbefaler alle å lese. Her kan du lese hva Stine skriver: 

Flere unge er mer misfornøyde med livet sitt nå enn de var før koronakrisen, viser en ny rapport fra Sintef. Men økende psykisk uhelse blant barn og unge var et utbredt problem også før de sosiale restriksjonene. Skolestress skiller seg ut som en fremtredende årsak til unges psykiske helseplager. 

Seksåringen som ikke får sove fordi han gruer seg sånn til morgendagens ukesluttprøve. Den skoleflinke niåringen som gråter til sin mor før de nasjonale prøvene og nekter å gå på skolen. Redselen for at klassen ikke skal gjøre det bra når resultatene offentliggjøres er så stor: “Jeg kommer ikke til å få det til, jeg er ikke flink nok”. Det knyter seg i magen når jeg hører slike historier. Barn skal kjenne lærelyst, mestring og glede. Ikke prestasjonsangst, stress og umulige krav.   

Stress oppstår når en person opplever å ikke ha kapasitet til å møte omgivelsenes krav og forventninger. For mange barn er det slik skolen oppleves. Derfor settes det i gang tiltak som stressreduserende programmer og mindfulness-øvelser. Det er barnet selv som må lære seg å håndtere stresset. Men stressreaksjoner oppstår ikke uavhengig av omgivelsene. Skal skolen være til barnets beste, må vi ta tak i det som skaper stresset.

Med Kunnskapsløftet kom en økt hang til telling, kartlegging og rapportering inn i skolen. Det å få sammenlignbare data, ofte skapt gjennom testing og måling, skulle fremme kvalitet og læring i skole og barnehage. 

Og testene er mange. Nasjonale prøver, obligatoriske og frivillige kartleggingsprøver, elevundersøkelsen, læringsstøttende prøver, karakterstøttende prøver, PISA, PIRLS og TIMSS, og ulike ukesluttprøver er bare noe av det en elev skal gjennom. I tillegg har mange kommuner utarbeidet egne prøver, som «Oslo-prøvene». Hvordan oppleves det for de unge når de til stadighet blir utsatt for stresset som testene medfører?

Ungdata 2019 viser at flere og flere ungdommer har psykiske plager og at de opplever til dels overveldende stress og prestasjonspress knyttet til skolen. Seks av ti jenter og tre av ti gutter blir ofte eller svært ofte stresset av skolearbeidet, viser Ungdata. Forskere mener en stressende livsstil med krav og press kan være én av forklaringene på at ungdom rapporterer om plager med hodepine og at de tar mer smertestillende medisiner. 

Det er også en betydelig og urovekkende økning i antall unge som får diagnosen og depresjon, og bruken av antidepressiva blant barn og unge har økt med over 70 prosent de siste 15 årene. 

Ungdata og flere depresjonsdiagnoser gir ingen fasit. Det kan skyldes mer åpenhet rundt psykisk helse eller andre endringer i tilbøyeligheten til å rapportere. Men tendensen i retning psykisk uhelse med kobling til skolen, som i Ungdata, ser de også ved Rikshospitalet. De har hatt en sterk økning i antall barn og unge med alvorlige psykosomatiske plager. 

«Når man ikke finner noen organisk årsak til smertene, handler det ofte om det stresset som barnet står i. Økningen av disse pasientene har vært formidabel de siste årene», sa barnepsykiater Trond Diseth til VG (30.09.18). En faktor la de tydelig merke til: prestasjonspress og andre forhold knyttet til skolen.

«Å stille krav er å bry seg”, hører vi igjen og igjen fra Høyre-politikere, blant annet Mathilde Tybring-Gjedde. Bare man stiller høye nok krav, så vil elevene få den beste læringen. Men resultatet kan være det stikk motsatte. Barn som er stresset eller som utvikler psykiske helseplager, er ikke er i stand til å nyttiggjøre seg av undervisningen på en god måte. De er lite tilgjengelige for læring. 

Dette skyldes høye nivåer av stresshormonet kortisol, som gjør at kroppen er i et konstant «fight-or-flight-modus». Høye nivåer av kortisol over tid kan blant annet føre til lav konsentrasjon, dårlig hukommelse, vansker med oppmerksomhet, konstant bekymring og flakkende tanker. 

Stress skader altså viktige funksjoner som må være til stede for at et barn skal lære. Kan vi være vitne til et økt prestasjonspress som ikke fremmer, men derimot hemmer læring? Hvis skolen i økende grad bidrar til stress, må vi stille spørsmål om hvem dette er godt for. Og hva er svaret på det store spørsmålet: Hva vil vi egentlig med skolen?

I Opplæringsloven står det at formålet med opplæringa er at elevene skal «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Men når testene synes å virke styrende på undervisningen, blir spørsmålet om elevene lærer for å mestre livet, eller for å mestre testene.

Kartlegging er nødvendig. Ved å bruke ulike kartleggingsverktøy får lærerne bedre kjennskap til elevens styrker og utfordringer, slik at undervisningen i enda større grad kan tilpasses elevens behov. Men det er i undervisningen, og gjennom direkte oppfølging den viktigste kartleggingen gjøres. 

«Uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utviklingen av et godt læringsmiljø,» heter det i læreplanverkets overordnede del. Lærernes faglige skjønn må derfor være tungtveiende i avgjørelsen om hvilke tester som er nødvendige, og riktige, verktøy til å fremme best mulig læring hos ungene. 

Resultatene på de nasjonale prøvene og PISA-undersøkelsene har blitt brukt i det politiske spillet om å sikre velgere. Både mengde kartlegginger som barna utsettes for, og måten de gjennomføres på, gir grunn til å spørre om testene er viktigst for å fremme best mulig læring hos ungene eller tvert imot å fremme best mulige målinger for politikere og skoleeiere.

Alle faktorer som bidrar til at det går prestisje i måling, testing og rangering må derfor fjernes. Det er når det går prestisje i tallene at målingen tar styringen og målstyring forfaller til måle-styring. Resultatet blir et resultatorientert maskineri som står i fare for å valse over hensynet til hva som er best for det enkelte barnets læring på lang sikt.

Barnets stemme og synspunkter skal bli hørt og vektlagt, i følge Barnekonvensjonen. Det er på tide at vi lytter. Når vi ser at skolestress gjør dem syke, må vi ta tak i testregimet som forårsaker stresset, ikke sette barn til å drive med “mindfulness”.  

Stine Hjerpbakk, Dagsavisen 22.06.2020: https://www.dagsavisen.no/debatt/nar-malinger-tar-styringen-1.1731676