Kategorier
Skole

Har livet blitt en diagnose?

En sannhet om et menneske kommer an på øyet som ser. En sannhet kan være:

En komplisert fødsel

En barndom med høyt aktivitets- og risikonivå, stadige hjernerystelser

Lese- og skrivevansker 

Lave akademiske prestasjoner

Vanskelig for å planlegge og organisere

Klarer ikke holde styr på ting, eiendeler legges igjen overalt

Mye kjeft, lite motivasjon

En fremtid som ikke ser lys ut

En annen sannhet kan være: 

Tidlig ute motorisk og språklig

Store kreative evner

Et tydelig sportstalent

Et godt språkøre

Gode verbale og kommunikative evner

Sosialt kompetent, lett for å knytte nye kontakter

IQ over gjennomsnittet

Høy gjennomføringsevne

En god jobb i et kreativt yrke, kone, barn, hus og hage

Disse to “sannhetene” og beskrivelsene er historien om ett og samme menneske som for noen år siden fikk en ADHD- diagnose som godt voksen. 

Det vil si: vi TROR han har ADHD. Psykologen og spesialisten som gjennomførte utredningen var nemlig ikke enige.  

Spesialisten mente at mannen min ikke har noen diagnose, men et høyt aktivitetsnivå, er glemsk og distré og har over gjennomsnittet høy IQ. Psykologen på sin side vurderte det til at han hadde ADHD, og den diagnosen har han i dag.

Hvem som har rett vil han antakeligvis aldri vite sikkert – for ADHD er en diagnose som i høy grad er basert på skjønnsvurderinger.

Belastningene i livet på det tidspunktet diagnosen ble stilt var store. Kan det hende at konsentrasjonsvanskene og rastløsheten hadde andre årsaker enn ADHD- altså at de skyldtes selve livet?  

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at slike andre mulige forklaringer ikke har blitt tatt med i betraktning når diagnosen har blitt satt på 549 barn under 12 år. 

Rapporten viser at det i 38 prosent av journalene tydet opplysningene på at barnet ikke oppfylte kriteriene for diagnosen. 

I 51 prosent av journalene var diagnosen ikke sikkert dokumentert. 

I 46 prosent av journalene var det ikke gjort en vurdering av at det kunne være andre mulige diagnoser. 

Ifølge Reseptregisteret økte antall medisinerte med ADHD-diagnose fra 27 243 i 2009, til 51 801 i 2019. Hvor du bor påvirker også om du får diagnosen eller ikke, det er nemlig store geografiske forskjeller på hvordan fagmiljøene i landet legger lista for å sette en diagnose.  

Uansett geografi er ADHD er den mest stilte diagnosen i Norge blant barn og unge i grunnskolealder. Det er flest barn født sent på året som får en diagnose; gutter født sent på året har mer enn 40 prosent risiko for å få diagnosen enn de født tidlig på året. Økningen i ADHD-diagnoser var på 306 prosent fra 2004 til 2014. 

Parallelt med denne økningen kom Kunnskapsløftet, som fratok seksåringene leken i skolen, og innførte et hav av kompetansekrav til barna fra første skoleår. I stedet for at de første årene på skolen ble det beste av barnehage og skole, for å sikre en myk overgang, sitter nå førsteklassinger opptil 90 minutter, uten pause, ved pultene sine. 

Er det kanskje skolen som krever for mye – heller enn at det er barna som må ta ansvaret og reguleres med narkotika? 

Samfunnsendringer, synet på barnet og endringer av utdanningssystemet kan også gjøre at hva som er “innafor” hos et barn ikke er det samme nå som det var på 70-tallet. Lærere som ble intervjuet i en studie la vekt på at det er føringene for hvordan skolen skal organiseres som gjør at diagnostisering og medisinering anses som mulige løsninger: økt resultatpress, både for elever og lærere, læreplaner som skal følges, kompetansemål som veier tyngst, og at skolene hele tiden sammenlignes i offentligheten på hvem “som gjør det best”. Lærerne pekte på at det ofte kan “være greit” å få stilt en diagnose, for å få utløst mer ressurser til skolen de jobber på. (Tjora og Levang, 2016).

Alle disse elementene viser at ADHD ikke nødvendigvis er en utfordring hos individet, men vel så mye et samfunnsmessig, sosialt, geografisk eller pedagogisk problem. 

At andre mulige forklaringer ikke blir tatt med i betraktning gjenspeiles i psykologspesialist Espen Idås erfaringer fra rettssystemet. Han hevder det ofte er barn som er involvert i barnevernssaker som har fått diagnosen ADHD. 

Tidligere barneombud og psykologspesialist Reidar Hjermann har uttalt at han kjenner til eksempler på det fagfolk trodde var ADHD- symptomer, men som viste seg å være traumer etter vold. Hjermann sier også at vi “om noen tiår, kommer til å se tilbake på den tida vi lever i nå, som ei tid hvor vi medisinerte en stor del av barnebefolkninga, og ga dem en diagnose som skapte mer problemer enn den hjalp dem”. 

Er det på tide at vi leter etter forklaringer et annet sted enn hos individet selv for å forklare problemer i vår tid?

Et forskningsprosjekt fra Trondheim har vist at vennskap mellom barn kan beskytte mot ADHD. Et annet, også fra Norge, viste at mange timer med utelek i barnehagen virker som en vaksine mot ADHD.

Et mulig sted å starte?