Kategorier
lekser Skole

Jeg hater lekser

De to første ukene etter koronaåpning var leksefrie på skolen vår. Vi opplevde det som om vi fikk fått et nytt liv; ungene kunne bli med venner hjem og leke til kvelden kom. Vi kunne impulsivt grille sammen med venner rett etter arbeidstid uten å måtte haste hjem for å rekke skoleoppgaver. Vi kunne slappe av på sofaen etter middag. Vi kunne ha lange samtaler om ting som hadde skjedd den dagen, og om saker og ting som opptok oss uten at vi måtte skynde oss for å gyve løs på oppgavene. Følelsen av at dagens plikter var tilbakelagt etter dagens skole og jobb var rett og slett vidunderlig.

Gleden ble kortvarig, for nå er leksene tilbake igjen og livet er som før. Tilbake er daglig diskusjoner og krangling, tidspunkt og regler for når barna må hjem fra venner og aktiviteter de har organisert selv, men påfølgende unnvikelsesstrategier. Telefonen er “glemt” , tiden “fløy”, bøkene er “lagt igjen” på skolen..  

Og vi foreldre er som før slitne etter arbeidsdagen og lengter ut etter å ha vært inne i nærmere åtte timer og har også bare lyst til å dra på stranda, ta en joggetur eller få sådd de plantene. I stedet må vi med korte lunter krangle med slitne og umotiverte barn som skriker “jeg hater lekser, det tar all leketiden!”, og som ofte ender med at vi skriker tilbake “ hvis du bare hadde gjort leksene med en gang istedenfor å krangle, kunne vi vært ferdige nå!”

For selv om alle i familien er misfornøyde med ordningen og det har vært slik siden barna startet på skolen, presser vi barna våre til å gjøre leksene likevel. Vi vil jo ikke at de skal henge etter de andre på skolen? 

Ute skinner sola, de små kroppene verker etter å leke i gata, de store kroppene lengter etter et liv etter jobben. 

Men livet – ja det må skje en annen gang. 

Familieterapeut og psykolog Hedvig Montgomery sa en gang at lekser er som å kaste en død rotte inn i familien. Hennes oppfatning er at skolearbeid bør gjøres på skolen, og at foreldrene kan bidra ved å forholde seg aktivt til barnas læring og sørge for at barna sover nok og kommer opplagte til skolen. Bildet av lekser som den døde rotta gjenspeiler også den offentlige leksedebatten som settes i gang landet rundt flere ganger i året. Den som igangsettes av foreldre som har barn i skolealder og som kjenner på sjokket over å fått rotta inn i huset, og som gjør det de kan for å jage den ut igjen. Med leserinnlegg i avisene, facebookgrupper, og som her : blogginnlegg. Men like forutsigbart som at leksedebatten blusser opp, er at den blir ignorert. 

Det er et godt argument det leksedebatten som oftest blir møtt med av politikere i posisjon til å endre på innholdet i skolen: det bør ikke være statens ansvar å endre praksisen med lekser. Lekser er et pedagogisk anliggende som skolene må vurdere nytten av selv. 

Det er ikke staten som skal styre innholdet i skolen, selv om statlig bestemmelses- og vetorett brukes på så mange andre aspekter ved skolen, som lovpålagte kartleggingsverktøy og prøver. Derfor er det så viktig at skolene og lærerne er bevisste på at ubevisst bruk av lekser kan true skolens mandat knyttet til å utjevne sosiale forskjeller. 

For det er det lekser først og fremst gjør: forsterker forskjellene mellom barna våre.  

Dette fant SSB ut allerede i 2009; er barna født inn i en familie hvor foreldrene har høy utdanning, får de også noe ut av hjemmelekser når man ser på læringseffekten. 

De barna som har foreldre med lav utdanning lærer ikke mer av å ha lekser. De har ikke foreldre med muligheter til å hjelpe dem med brøk, algebra og rettskriving. For når skolen baserer seg på tiltak (lekser) hvor foreldreinnsatsen avgjør resultatene, underbygges og reproduseres de sosiale forskjellene.  

Dette paradokset gjør at lekser representerer et samfunnsproblem. Det bør få mye større oppmerksomhet enn det vi foreldre som får den døde rotta kastet inn i familien kan gi det i et og annet avis- og blogginnlegg.

Hvis “likhetsskolen” skal gi alle barn like muligheter, må det også gjenspeiles i praksis, og i leksene som gis – eller ikke gis.

Kategorier
Skole

Rapport fra en tynnslitt hjemmelærer

Dette første innlegget skrives fra soverommet, i koronaens tid. Familien på fire har vært hjemme siden lockdown. På tross av at det er to rom og en gang imellom hører jeg skrikene fra et barn – skrik som kommer av motstand og misnøye med å nok en dag måtte bli instruert av sine foreldre i omfattende hjemmeskolering.

Motstand og misnøye har vært daglig rutine i hjemmet siden skoler ble stengt og hjemmekontor innført. Det skaper dårlig stemning og stive skuldre hos alle i familien. Vi kjenner alle på at det er frynsete. Vi foreldre drømmer om kontorplass, kolleger og stimuli, og kjenner på hvordan vi underyter både som foreldre og arbeidstakere. Barn savner venner, fritidsaktiviteter og variasjon i hverdagen.

Slik er det hos mange familier nå. Fylkesmennenes innrapportering om konsekvensene av koronatiltaket for skolen bekrefter dette: allerede før 1 april var det «dalende motivasjon for undervisning hjemme blant enkelte elever», og situasjonen gjør at «det er økt slitasje på foreldrene».

Økt slitasje på foreldrene kan jeg skrive under på. Jeg har hatt daglig hodepine siden 12 mars , kroppen verker etter så mye inaktivitet og barna spør forsiktig flere ganger om dagen om jeg kanskje har «litt kort lunte».

«Dalende motivasjon for undervisning hjemme blant enkelte elever» ?

Check. Nyhetsverdien med hjemmeskole har gått over i begynnende resignasjon og apati.

Fylkesmennene: «Elevene kjeder seg».

Mine barn har begynt å hugge ved som fritidsaktivitet – ikke fordi de synes det er morsomt, men fordi det er et avbrekk i monotonien.

Allikevel: akkurat det å undervise egne barn er ikke så ulikt fra livet før korona. Også når samfunnet er i vater sitter vi bøyd over skolebøkene til barna våre på kveldene, fortsatt med fiskekakerester i munnen, muligens etter lite søvn, åtte timers arbeidsdag og reising til og fra jobb, før fotballtrening eller speidern. Kveld etter kveld hører vi barna si «dette har vi aldri lært», og vi må grave frem mattekunnskapene fra barneskolen og forklare brøkregning og geometri (som vi jo ikke kan ), engelskgloser og stavskrift.

Det vil si: i hvert fall har mange foreldre det slik. Ikke alle. Mange barn får ikke hjelp til leksene, kanskje har de ikke med matpakke på skolen , og koronatiltakene med mye hjemmetid har vært ekstra vanskelige for dem. Mange bekymrer seg mye nå for de «sårbare»barna, og det med god grunn.

I disse tider, hvor det er mange tanker rundt hvordan samfunnet bør endre seg og ta lærdom av ting vi ser ikke fungerer så bra; kan vi bruke koronakrisen til å tenke nytt for å ivareta de «sårbare» barna på en bedre måte?

Kan vi tenke at skolen, hvor de aller fleste barn tilbringer dagene sine, kan være en del av et slikt nybrottsarbeid?

Kan vi tenke at det som er bra for de mest sårbare barna kan gi positive effekter for alle barn – uansett familiebakgrunn?

Kan fagfornyelsen som skolene nå er i gang med være en mulighet til slike endringer og tiltak?

Vi vet fra før at lekser forsterker sosiale ulikheter. For å utjevne forskjellene i Det Nye Livet etter korona: kan vi starte med å se for oss en skole uten lekser?

MYE mer om lekser og andre temaer i kommende innlegg- inntil da: hold ut!

Oppsummering av fylkesmennenes innrapportering på konsekvenser av koronatiltakene for skole og barnehage:https://www.udir.no/contentassets/2375556970d048d09ab773e0892800ff/fylkesmennene-rapportering-av-konsekvensene-av-stengte-barnehager-og-skoler—oppsummering.pdf

Lekser øker sosiale forskjeller: https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/lekser-oker-sosiale-forskjeller-1.828582)

https://www.ssb.no/forskning/offentlig-okonomi/utdanningsokonomi/lekser-oeker-sosiale-forskjeller